For å komme seg unna Longyearbyens tjas og mas la TG og Ræggs ut på 3 dagers telttur. Vi ble enige om at jeg skulle dra ut med skuter for å møte de ved foten av Møysalen siste dagen. Møysalen er adventsdalens høyeste fjell med sine 1143moh.
Miss. Longyear'07 hadde fått låne nybyens tøffeste skuter og motvillig ovverakt nøkklene til meg. I iveren etter å flise gjennom downtown Longyearbyen rakk såvidt SteinTor og jeg å dra på oss skuterdressen før vi var ute av døra. Skuffelsen var imidelertid stor da vi tilslutt fant skutern under 1 meter snø, og fant ut at dritten ikke startet. Fikk tauet faenskapen ned til UNIS studentenes verkested og etter mye jallamekk fikk vi tilslutt dyret ut av vinterdvalen. Stor jubel og ivrig råning fulgte.
Dagen etter var det opp i grålysningen, laste sleden med ski, sko og sekker og dra avgårde ut adventsdalen. Møtte TG's flotteste helskjegg og Ms Longyear presis der vi hadde avtalt, alle 15 min før tiden. Is-dronningen fra Eresfjorden kunne melde om en kald, lang og særdeles romantisk tur. Spesiellt varmt var det ikke denne morgenen heller, fikk senere høre at det hadde vært ned mot -35 enkelte steder, med litt trekk var det med andre ord ikke noe å stå stille for. TG's mest fjellvante danske hoppet i telemarkskoa og vi satte i vei opp mot Møysalen. Kulden ble etterhvert en utfordring, og siden vi fulgte ryggen oppover var det en jevn trekk som gjorde at vi aldri helt fikk varmen. Værst var det nok for de arktiske turtelduene som gikk å dro på 48 timers kulde.
Turen til toppen tok et par tre timer, og på veien mistet vi ræggs. Litt medtatt etter helgen fikk hun gyldig fravær, notis i loggboken, termos med te og etterlatt på fortoppen. TG og jeg fortsatte til toppen, og ble belønnet med utrolig utsikt og sol! Rakk akkurat å ta et bilde, hive i oss en kjeks og spenne på oss skia før det bar ned igjen. Fikk finfin nysnø og melkesyre i botenfrossne lår ned sørsiden av møysalen. Fant igjen huldra fra nordvestlandet, som forøvrig hadde tinet litt på toppen og var knallform med godt humør og roser i kinna. Videre ned mot breen fortsatte fiin-snøen, og vi fikk nydelig cruising i 4-500 høydemeter. Sola forlot oss ganske snart og med 15 cm nysnø på slak bre, var det bare å ta stavene fatt de siste høydemeterene ned mot startpunktet.
Stemningen synker imidlertid fort når vi er tilbake ved skuteren. Den har nemlig forlatt oss til fordel for de evige skutervidder, til tross for Ms Longyears iherdige gjennopplivingsforsøk. Mangel på mobildekning, TGs kaldeste tær og en knapphet på dagslys gjorde at stemningen ikke akkurat var på topp. Med en oppsynsmann til svigerfar, tung praksis fra eksperter i team, nykuppet lederverv og ikke minst adventsdalens kaldeste totter, slår Oppmann fast at her er det bare å begynne å gå tilbake til sivilisasjonen. Kartet viser i overkant av 15km til gruve 7, som er enden på veien ut fra Longyearbyen. På med fellene, gulpe ned siste rest av slushen i vannflaska, forbanne skutern en siste gang og vi er på vei.
En knapp kilometer nedover dalen ringer plutselig mobba! Skredekspert, skutermekaniker, transport offiser, kjentmann, lokalhelt og skyysengel SteinTor er i andre enden av luren. Han har hørt våre spede smsrop om hjelp og er på vei utover med startkabler, termos med te og tollekniv mot eventuelle svarte tær. Stemningen er på topp, og jeg innfører afterski med snøsofa, frossen brødskive og lunka chai. Startkablene drar skutern tilbake fra de evige vidder og en halvtime senere sitter jeg å smådupper inni skuterdressen bak Steintor mens skumringen senker seg over adventsdalen. Hjemme venter varm dusj, lunka rødvin, Karens middag og neglesprett.
i 3D og surround her:
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar