Gaustatoppen X-mas open

Årets helligste topptur, Gaustatoppen X-mas open, ble i år gjennomført i strålende solskinn og trivlig kuling. Som vanlig var det ikke trangt om plassen i varmebua på Gaustatoppen på julaften formidag, og i tradisjons tro stilte forsvaret med velsmakende lunch. For økt julestemning hadde noen satt igjen et Norsk flagg. På veien opp redgjorde Gaute for sin teori rundt ”hva hadde julesang artistene gjort uten jul?”, og han hadde håndplukket (og delvis øvd inn) årets julesang, ”det var julekveld i stua”. En julesang av ytterst suspekt kvalitet. Det ble likevel sunget både ved bordet og på toppen. I god gaustatoppen stil ventet klink is og flatt lys ned renne nr 6. For økt julestemning, sjekk ut musikkvideoen her:

Førjulsis 2011

Rimelig lunka snø forhold, men gode isforhold i rjukan i oppkjøring til jule-spetakkelet. Brossan kom fra rett fra nord og var tøff i trynet etter ha lurt seg unna finger-amputasjon. Her skulle det støtes. Oppvarming er oppskrytt og topptau er femi. Jeg skrøyt på meg skulder-skade for å bevare noe av autoriteten som storebror. Noen sig var bare delvis formet, men det meste holdt bra stand. Ennå tidlig i sesongen, så en del ruter var nok softe for graden. Bla fyrstikka på Krokan holdt nok ikke 5´r nivå slik som føreren lover. Herligheten kan sees i 3D og dolby surround her:

Eksamens-is

Tok en dag fri fra eksamen & master-mas og dro til drivdalen med emsern for å åpne is-ballet for sesongen. Etter å ha logget 12timers dager på kontoret i et par uker og fyra seg opp på epic-propaganda på olsendriver blog dro vi avgårde på en værmelding som som lovte kuling og snøvær. Årna haik med de rutinerte TG´erne Yngve og Vegard. Epic potensialet økte kraftig da vi fant ut at yngve hadde glemt sele, Vegard hadde glemt taubrems og jeg hadde loka hodelykt. Ble rimlig skuffa da vi kom over berkåk og fikk blodrød morgensol i øya. I drivdalen var det vindstille og knall is forhold. Soloerte opp til innsteget ved røddiederet og mens vi surra rundt med skruer og te på standplass kom the pro´s med Steinharde-Steinar i tett, bankende forbi. Gutta kjørte light´n fast og hadde droppet både tau og skruer. Vi Fikk 3 flotte taulengder i strålende sol og knall is. Sjekk ut hjelmkamera edit her:

When Skiers go Climbing

Hva gjør skikjørere når det ikke snør? For å sitere en kjent trønder med blondt skjegg, baris og klatrehjelm: "Det finnes 3 typer folk: skiers, climbers og civilians".

For å unngå ydmykheten ved å tilhøre "de kasteløse" i årets snøløse måndter var det bare å innse at det ble bratt og steinete topptur, uten nedkjøring i sommer også. For å gjøre overgangen mellom årstidene mest mulig firksjonsfri dro vi derfor til lofoten, og takket være nordavind, regnvær og dunjakke-tempratur ble det en ganske ålreit opplevelse. Litt "klatrevær" fikk vi også innimellom.

For å se hvordan det går når "skiers go climbing", trykk på link under:

Lofoten 2011 from Sigurd Løvfall on Vimeo.

Lofoten Freeride 30 mars - 4 april '11

Onsdag 30 april møttes 85' kullet fra asker på Bodø flyplass. Alex kom langveis fra Chamonix, mens jeg og Ems kom fra Trondheim. Møtet med Alex ble imidlertid kort da han fikk strafferunde og måtte vente 5 timer på BDO. Min sirlige utformede plan om å hive ski, sovepose, boksmat og birra i bila for å kjøre til lofoten, ble nedstemt av Ems som trumfet gjennom fly og hotell i beste finans stil. Propellflyet mellom bodø og lofoten/vesterålen er ikke veldig ulik ekspressbussen på østlandet, og så fort vi landet var vi på god vei ut flyet. En høflig men bestemt flyvertinne fortalte oss da at vi nok måtte sitte på litt til, for vi skulle ikke av før neste stopp. Vel fremme på svolvær flyplass og etter å ha ventet 35 min på flybussen, fant vi ut at den kun går sommerstid. Løsningen ble derfor å taxe til Kabelvåg. Ems, jeg og NFC veteran Geir Magnus dro en snartur ut til Henningsvær å fikk årets første utepils i sola ved Henningsvær fyr. Fikk tatt en god titt på Presten og konkludert med at Presten-renna så mer innbydene ut enn de 12 taulengdene opp Vestpilaren.

Gutta super birra i sola. Bilde: E.M. Solheim

Tilbake i Kabelvåg hooka vi opp med Alex, scora birra og utvekslet røverhistorier fra sesongen så langt. Alex kunne berette om stupbratte renner i Chamonix, klink is, full gass i internasjonale comps og bra liv på chambre neuf. Jeg spedde på med skrøner om førstenedkjøringer i Telemark, isbjørn og forfrysninger i artisk og brattkjøring i Oppdal. Med andre ord god stemning, faktisk så god stemning at vi loka hele «riders meeting». Fikk huka tak i en stakkar som hadde fått med seg møtet, og etter å ha tyna han for info slo vi oss til ro med at det går som det går uansett.

Pre kvallik - Torsdag

Kvallikrun. bilde: Håkon Treider

Torsdag var dagen for pre-kvalliken. Emsern og jeg måtte kjøre mens Alex var pre kvallifisert. Facet som var valgt ut var det ikke alt for spennende Tuva facet, rett ovenfor alpinanlegget i sovlvær. Relativt flatt face med noe features, ca 350 høydemeter og noe krattskog. Været var skiftende og det blåse en del med tidvis dårlig sikt. Jeg spottet umiddelbart den eneste litt tekniske featuren på facet og den bestemte linja mi. Vi fikk gå over hele facet så vi labbet linja oppover. Vel oppe ble det en times venting i vinden før de første satte utfor. Emsern gikk som nr 5 og dro av gårde. Jeg gikk som første telemarker og satte utfor som nr 8. Ble lei av tellinga til starter'n, så dro avgårde når hun hadde kommet til 5. Ikke helt god sikt og noe pakk-snø gjorde at jeg var neddi litt på første flata. Fant likevel linja mi over kneika, la dype svinger i den fine snøen og løfta litt på skia over en stein. Holdt farten oppe og fant inngangen til siste featuren. Slapp meg ned på den bratte flanken, gjorde tre hoppsvinger og gikk ut høyre over litt stein. Det skulle jeg aldri gjort, skia hekter, enten rett etter landingen eller i noe av krattskogen, og jeg går inn for dobbel kråke. Mister både hjelmkameraet og finaleplassen, og sikrer meg dermed publikumsplass og trøstebirra. Emsern gjorde imidlertid bra og vant kvalliken for herrer snowboard.


Kvallik/Finale - Fredag

Alex gir gass. Bilde: Simen Berg

Det var ikke offisielt, men likevel ganske åpenbart at det ikke ble noe kjøring på lørdag, da værmeldingen var ganske lunken. Alle var dermed klar over at resultatene fra fredagens kvallik ville bli gjeldene. Fredagens face var det ganske imponerende sørøst facet på svartetinden ved gimsøystraumen. Med sine 650 høydemeter og ganske bratte toppparti mente flere av gamle gutta at dette nok var det festeste finalefacet i Norgescupens historie. Herrer Snowboard gikk først og Emsern kjørte et bra og clean run. Full kontroll hele veien, en god del fart,men hadde ikke nok elementer til å nå helt til topps. Han var imidlertid kun et snaut halvpoeng unna 3 plassen. Synd det ikke holdt til pallplassering, men likevel en knallsterk debut i Norgescupen.

Vinner av Lofoten Freeride 2011.

Alex gikk som nr 33 og det var høylytt summing fra publikum idet den blå kula kom susende ned øverste del av facet. «hvem er det?» «er DET alex?» kombinert med «åååå» idet han høkket den tredje og største klippa. Alex valgte en åpenlys, ren og naturlig linje, og som han selv sa: «skulle det bli bra måtte jeg gi gass». Alex er imidlertid ikke kjent for å være tung på bremsen, snarerer tvert imot. Midtpartiet var fort unnagjort med dype storslalomsvinger og med 2 klipper og 550 høydemeter inne straightlinet han ut den siste steinen. Det resulterte i et dropp nesten dobbelt så stort som alle før, og høylytt jubel når han stompet. Like etter gikk noe galt, skia fikk et feilskjær og Alex stuper inn i en trippel Tomahawk. Fra målområdet ser det stygt ut, men heldigvis er han kjapt oppe på beina. Det var litt usikkerhet rundt akkurat hvor mållinjen var, men ifølge dommerne etterpå gikk den midt mellom feilskjæret og første tomahawk. Alex tok en velforjent førsteplass i Lofoten Freeride, og fikk med seg ett par knuste briller, et hakk i leppa og en hjernerystelse og på kjøpet. Etter en kjapp sjekk hos legen og en pose frossene erter mot knollen bar det ned til prestenbrygga for å løse inn den overdimensjonerte sjekken i mer håndterlig og flytene valuta.

Vinner runnet til Alex kan sees her:

Sessongavsluttning Oppdal

Dro til Oppdal på telemark-Alpint tur siste åpningshelgen vinteren'11. Hadde snødd en 10-15 cm på fredag, så fine forhold på formiddagen før sola fikk skikkelig tak. Leika i Hovden og Vangslia før vi dro opp i storskaret etter lunch. Sindre, som aldri hadde vært på topptur, fikk en skikkelig ilddåp i storskaret. Noe vekslende forhold, mye vind og dårlig sikt gjorde at det ikke ble den helt store turen, men et gjennsyn med oppdals mest sexy renne er alltid en fornøyelse!

Møysalen 1143moh - siste tur på svalbard

For å komme seg unna Longyearbyens tjas og mas la TG og Ræggs ut på 3 dagers telttur. Vi ble enige om at jeg skulle dra ut med skuter for å møte de ved foten av Møysalen siste dagen. Møysalen er adventsdalens høyeste fjell med sine 1143moh.

Miss. Longyear'07 hadde fått låne nybyens tøffeste skuter og motvillig ovverakt nøkklene til meg. I iveren etter å flise gjennom downtown Longyearbyen rakk såvidt SteinTor og jeg å dra på oss skuterdressen før vi var ute av døra. Skuffelsen var imidelertid stor da vi tilslutt fant skutern under 1 meter snø, og fant ut at dritten ikke startet. Fikk tauet faenskapen ned til UNIS studentenes verkested og etter mye jallamekk fikk vi tilslutt dyret ut av vinterdvalen. Stor jubel og ivrig råning fulgte.

Dagen etter var det opp i grålysningen, laste sleden med ski, sko og sekker og dra avgårde ut adventsdalen. Møtte TG's flotteste helskjegg og Ms Longyear presis der vi hadde avtalt, alle 15 min før tiden. Is-dronningen fra Eresfjorden kunne melde om en kald, lang og særdeles romantisk tur. Spesiellt varmt var det ikke denne morgenen heller, fikk senere høre at det hadde vært ned mot -35 enkelte steder, med litt trekk var det med andre ord ikke noe å stå stille for. TG's mest fjellvante danske hoppet i telemarkskoa og vi satte i vei opp mot Møysalen. Kulden ble etterhvert en utfordring, og siden vi fulgte ryggen oppover var det en jevn trekk som gjorde at vi aldri helt fikk varmen. Værst var det nok for de arktiske turtelduene som gikk å dro på 48 timers kulde.

Turen til toppen tok et par tre timer, og på veien mistet vi ræggs. Litt medtatt etter helgen fikk hun gyldig fravær, notis i loggboken, termos med te og etterlatt på fortoppen. TG og jeg fortsatte til toppen, og ble belønnet med utrolig utsikt og sol! Rakk akkurat å ta et bilde, hive i oss en kjeks og spenne på oss skia før det bar ned igjen. Fikk finfin nysnø og melkesyre i botenfrossne lår ned sørsiden av møysalen. Fant igjen huldra fra nordvestlandet, som forøvrig hadde tinet litt på toppen og var knallform med godt humør og roser i kinna. Videre ned mot breen fortsatte fiin-snøen, og vi fikk nydelig cruising i 4-500 høydemeter. Sola forlot oss ganske snart og med 15 cm nysnø på slak bre, var det bare å ta stavene fatt de siste høydemeterene ned mot startpunktet.

Stemningen synker imidlertid fort når vi er tilbake ved skuteren. Den har nemlig forlatt oss til fordel for de evige skutervidder, til tross for Ms Longyears iherdige gjennopplivingsforsøk. Mangel på mobildekning, TGs kaldeste tær og en knapphet på dagslys gjorde at stemningen ikke akkurat var på topp. Med en oppsynsmann til svigerfar, tung praksis fra eksperter i team, nykuppet lederverv og ikke minst adventsdalens kaldeste totter, slår Oppmann fast at her er det bare å begynne å gå tilbake til sivilisasjonen. Kartet viser i overkant av 15km til gruve 7, som er enden på veien ut fra Longyearbyen. På med fellene, gulpe ned siste rest av slushen i vannflaska, forbanne skutern en siste gang og vi er på vei.

En knapp kilometer nedover dalen ringer plutselig mobba! Skredekspert, skutermekaniker, transport offiser, kjentmann, lokalhelt og skyysengel SteinTor er i andre enden av luren. Han har hørt våre spede smsrop om hjelp og er på vei utover med startkabler, termos med te og tollekniv mot eventuelle svarte tær. Stemningen er på topp, og jeg innfører afterski med snøsofa, frossen brødskive og lunka chai. Startkablene drar skutern tilbake fra de evige vidder og en halvtime senere sitter jeg å smådupper inni skuterdressen bak Steintor mens skumringen senker seg over adventsdalen. Hjemme venter varm dusj, lunka rødvin, Karens middag og neglesprett.

i 3D og surround her: 

Operafjellet 952moh - 28 februar

Knallsterk beta fra AT -329

To dager før eksamen var det meldt et kortvarig høytrykk over longyearbyen. TG's strammeste softshell og undertegnede hadde som de serriøse studentene de er, lest seg opp på forhånd og kunne dermed uten bekymring benytte værvinduet til tur. Blaker derimot, fikk eksamensnerver,psyket ut, og holdt stand på lesesalen. Ettersom gutta på bakerste rad var blitt relativt varme i ulltrøya, var forelesningsfokuset flyttet fra artisk geoteknikk og over på utarbeidelse av knallsterke beta.

TG's sterkeste mannelår stemte for å gå inn til foten av fjellet, men i frykt for miste helgens nyvunnet BMI, trumfet jeg igjennom innleid skuter taxi fra SteinTor skuter & Skred A/S. Jeg fikk følgelig ilagt strafferunde og måtte bære rifla.

På vei opp ryggen igjen etter å ha kjørt feil
Foto: T. Søjdis

Høytrykket som både yr og hun søte på tv2 snakket så varmt om, ser vi lite til der vi labber opp ryggen i kuling, lett snøpisk og - 15. Det viste seg også at den vanntette beta'n fra fudamenterings forelesningen, baserte seg på en relativt optimistisk tolkning av fjellet, og måtte fort revideres da TG's skarpeste øye slår fast; "Vi har truffet på en vegg". Vi lar oss i midlertid ikke vippe av pinnen, og forserer veggen på høyre flanke. Her graver vi en snøprofil ala Svalbard; som i grove trekk består av å slå seg gjennomskaren for å fastslå at under ligger det sukkersnø sleng oppå delvis frossen grus. Knall skiforhold med andre ord. Vi kommer oss likevel tilslutt opp på platået, og får ski og feller på beina. Herfra er det et par-tre kilometer med relativ horisontal labbing inn mot toppunktet. Et eller annet sted på dette fjellet prøvde en russer å lande med et Tupolev passasjerfly i 96. Det gikk heller dårlig og alle 141 ombord omkom.

"kuling & -fin vær". Foto; T.Søjdis

Endelig slår yr sine spådommer til og vi får "kuling & fin-vær" inn over platået. men easy comes, easy goes, å etter å ha forsert siste ryggparti opp mot toppen, får vi igjen gleden av å toppe ut i tjukt skydekke og oppmot stiv kuling. Etter å ha tvunget ned en frossen skive med tele-hiv i sjokoldapålegget er det bare å komme seg ned. Med frossent dugg på brillene, nummene fingre, is i skjegget og frossen skive i munnviken bærer ned ryggen. Over platået, denne gangen uten fin-vær, og ut mot ryggen vi kom opp på. Tror vi.

Vinden, kulden og manglen på sikt gjør at vi dropper den lange samtalen, og setter utfor ryggen. I snødrivet og tåka er det ikke lett å si hvor vi er, men for hver sving stiger mistanken om at ryggen vi fulgte på vei opp så noe anderledes ut. Mistanken bekreftes. Banning gjennomføres. Ski på ryggen, og opp igjen.

Endelig får yr rett. Fin kjøring i fint vær.
Foto: T.Søjdis

Bønneflaggene har tydelig hatt sin virkning, og været klarnet når vi er tilbake på platået. Denne gangen finner vi riktig linje. Noe vekslende snøforhold, men på det jevne ganske bra. Fin vedvarende helning på rundt 30+ grader og sol gjør at stemningen er god. Timingen er perfekt og i det vi sklir ut i adventsdalen kommer SteinTor skuter&-skred A/S for å dra oss tilbake til byen.

Herligheten kan sees i levende bilder her;

Telttur til Larsbreen

Med godt humør dro Tommy og jeg avgårde fra brakka i to tiden lørdag 19 februar. Sekkestørrelsen var fordelt etter den sedvanlige BMI-bingoen og som vanlig trakk storfavoritt Tommy det lengste strået.


Planen var å gå over Larsbreen og over passet ved Lars Hiertafjell, kjøre ned baksiden til endalen for å slå leir. Her skulle vi etter boka lære å sette opp snubluss, øve inn bjørnevakt rutiner og generelt drille inn hvordan man lager en bjørnesikker camp. Dagen etter var planen å kjøre ned endalen.

Tommy holdt høyt guide tempo opp de 700 høydemeterene mot passet, men tung pakning gjorde at vi ikke var ordentlig oppe på breen før nærmere 4. Den siste biten opp mot passet var rundt 30 grader bratt og med store mengder vindtransportet nysnø. Skredfare + mørke + stigende vind gjorde at vi konkluderte med at det var greiest å slå leir på "le siden" av passet. Vi skle ned en liten bit og slo opp leir på breen.

Campen, med bjørnesikre bønnflagg.
Bilde tatt dagen etterpå i fin vær

Det ble raskt avklart at bønneflagg fikk gjøre jobben som snublebluss. Primært fordi bluss kostet 400kr og delvis for å signalisere til bjørnen at senesterke fjellklatrere ikke smaker like godt som turristene som fyllekjører med skuter i nabodalen. Etter et gourmetmåltid av de sjeldene og påfølgende sigenhet kombinert med konjakk ble det med knapt flertall besluttet å droppe bjørnevakt. Etter at dansken tapte stygt i Casino, og fikk bevisst en gang for alle at det danske tellesystemet ikke duger til noe annet enn å loppe full norsk ungdom på roskilde, ble all mat og søppel pakket ned i matlageret 50m unna teltet. Skråsikre på at bjørnen ville styre rett mot godsakene i matlageret og la de skrinne hippiene sove i fred la vi oss til å sove.

Lunt inne, kaldt ute

I mørket, med sterk kuling som fillristet teltduken og med ymse bjørne-skrøner som snurret på repeat bak øynene kom ikke akkurat søvnen med det første. hvordan høres en bjørn ut? kneppelyden av fotråkk i snøen? tung pust? snute som gnir seg langs teltduken? Med en hånd på rifla og ett øye åpent var det bare å prøve å tvinge hjernen inn i det logiske hjørnet å prøve å sove.

På et tidspunkt må jeg ha sovnet, for plutselig bråvåkner jeg av et kraftig brøl. Jeg nærmest stuper med overkroppen ut av posen og forventer å finne minst 300kg frådene bjørn i teltet. Det eneste jeg finner er 20 kuldegrader, fokksnø på liggeunderlaget og en danske som i fin hvalross positur snorker om kapp med stormen utenfor. Jeg skal ta igjen for "nesten-infarktet" og prøver på nyreslag, men får ikke inn noen fulltreffer og får kun et grynt til svar.

God stemning dagen derpå. Bjørn er kun
skummelt om natten

Ut på morgenen er det igjen god stemning, for alle vet jo at bjørnen kun er farlig når det er mørkt og man ikke får sove. Vi sitter i posen og koker kaffe, varmer gårsdagens niste på primus og ler av dårlig bjørne psyke til langt ut på formiddagen.

Konklusjonen er likevel klar; neste gang blir det snublebluss.


Med unntak av utpsyking i mørket og danske snorking, kan det meste sees i levende bilder her;

Solen skinner på Nordenskioldfjellet

I god UNIS stil kom ikke mandagens forelser med flyet før klokken 14 og det var dermed duket for formidagstur. Under frokost/turmøtet ble det ble det bestemt at turen skulle gå til Nordenskioldfjellet på 1049 meter. Dette er den høyeste toppen i umiddelbar nærhet til Longyearbyen, og man kan gå fra døra utenfor brakka i nybyen.

Tommy er fornøyd med å ha vunnet dagens
BMI-lotto. Og fordi forelesning er byttet ut
til fordel for tur.

Etter å forjeves ha prøvd å lure steintor med på tur, dro Blaker, Tysker'n, TG strammeste bukse og undertegnede av gårde i grålysningen. dvs i 9 tiden. Ingen svalbardtur uten børse og som vanlig ble det avgjort hvem som bærer rifla på den mest retferdige måten; nemlig BMI-lotto. I fravær av SteinTor var TG's flotteste danske en solklar favoritt, og stakk pinlig lett av med seieren. For å bøte på nederlaget ribbet Blaker reservelageret med rosiner og bixit og sikret seg dermed trøstepremien; Signalpistol.

På vei opp mot ryggen. Foto: Ø. Blaker

Tysker'n viste vei opp mot Longyearbreen og dro opp tverrdalen mot platåfjellet. Rundt her et sted mista vi tyskern, og vi fulgte ryggen på oversiden av longyearbreen. Solen lå å lunka rett under horisonten og badet hele longyearbreen i blodrød morgensol.

Ryggen følger hele longyearbreen og stiger vel i underkant av 500 høydemeter opp mot Nordenskioldfjellet og bød på fin, lett felle-labbing.

Blaker og Tommy på vei over ryggen mot toppen.

Vel ut på flata før siste kneika finner plutselig TG's skarpeste øyne tysker'n. Han har gått den mye kjappere veien neddi dalen og nå sitter'n å drikker te og venter på oss før siste bratta. Han er forbanna fordi vi er treige, Tommy er sulten og jeg er happy for at vi ikke mista tysker'n. Blaker dekker over dårlig steming med chai og reste-bixit.

Opp mot Nordenskioldfjellet. Hiorthfjellet i
bakgrunn. Foto: Tommy H.S.

Siste biten opp til toppen er unnagjort på no-time og mens vi labber oppover kommer plutselig sysselmannen svevende. Utsikten over platåfjellet, adventsdalen og fjorden er upåklagelig og Tommy og jeg er enig om at topptur er bedre enn forelesning.

Sola viser seg for første gang på 5mnd.

Vi topper ut 11.40, og mens jeg står på toppen titter sola plutselig såvidt over kanten. Sola kommer i skaret ved longyearbreen (på ca 800m) den 16 feb, så vi hadde håpet, men ikke helt turd å tro at vi skulle få se den. Sola har nå vært under horisonten i nesten 5 mnd. Vi har kun vært her i 2 uker, men likevel utrolig flott å se sola igjen. Blaker gjør det eneste riktige å kjører uttopping-baris. God stil!

Etter å ha tatt en million bilder, skrålt og huiet over sola og solet oss i 20 min er det på tide å komme seg til lunsj og Georadar forelesning.

Fin snø i sola på vei ned. Foto: Ø. Blaker

Vi velger linje direkte ned mot Longyearbreen for å få mest helning. Facet er ca 600 høydemeter med vedvarende 25ish graders helning med åpent og fint cruise terreng. Snøen er overraskende fin, 5-10 cm styresnø med godt feste til underlaget og vi cruiser ned longyearbreen, via skutersporet opp dalen og sklir helt frem til døra ved brakka uten å gå et skritt fra toppen. En helt typisk blåmandag på Svalbard.
Se film fra turen her:




Nordenskioldfjellet, 1049m, Svalbard from Sigurd Løvfall on Vimeo.

Svalbard: Bratte fjell, Bjørn og billig birra

Hiorthfjellet 904m i Adventsdalen.
Foto: Steintor foto A/S

Turen til Svalbard startet bra med null overvekt og en innstendig oppfordring fra en bekymret SAS ansatt om å være forsiktig. Innflyvningen til Longyearbyen var helt magisk, og jeg hang over gruvearbeiderne mellom meg og flyvinduet for å få med meg det enorme isøde som lå badet i rosa mørketidsskjær under oss. Utallige linjer strødd utover et virvar av bratte, hvite og svarte fjell. Jeg ble innkvartert i brakke 4 i nybyen, med kjentfolk som TheaTundra, Blumêr, Blaker og TG’s kjekkeste danske. Etter å ha hengt opp bønneflagg for god snø og omdirigert aftenposten til nybyen var vi klare for Svalbard. 

Linjespotting fra auditoriet. foto: Tommy

 

Auditoriet Kapp shulzt har en upåklagelig utsikt mot Longyearbyens peneste fjell, Hiorthfjellet, som har en haug forskjellige sexy linjer, alle med en helning mellom 30 til 40 grader. Det ble tidlig slått fast at her kan det oppstå konsentrasjonskonflikt. Under introduksjonen av studentene la blaker lista på riktig hakk og slo fast at vi er her ”on vacation”. Allerede forelesningsdag 2 var planleggingen av nedkjøringen av Hiorthfjellet i gang og beta-lapper ble ivrig utvekslet på bakerste rad.

Knallsterk beta utveksles på
bakerste rad

Lørdag 12 februar klokken 09.30 dro vi avgårde over adventsdalen med innleid taxi fra ”Steintor skuter-og-skred A/S”. I det vi drar avgårde stemmer bikkjene i hundegården i utkanten av byen i med et samstemt leven og Tommy slår fast at hundepassern nok mater bikkjene med hørselsvern. Vi freser over dalen og ved foten av hiorthfjellet får Blumêr akutt dårlig bjørne-psyke, og beslutter å halvlade våpen. 

Vi har kommet et stykke opp i lia da vi plutselig hører en heli som kommer innover dalen og ser blålysskuterne råne gjennom byen. De kjører ut i vifteformasjon og mens helien henger over med lyskaster skyter skutergutta avgårde nødbluss. Rett ved hundegården, akkurat der hvor vi 30 min tidligere hang å dinglet som et tartar-grillspyd etter skuteren til Blumêr. Da hele sysselmanns sirkuset vender seg mot oss, bestemmer vi oss for at det er på tide å peise på oppover lia. Senere på dagen kan vi lese på nrk.no at bjørnen i adventsdalen var på vei mot hyttene ved hiorthkaia (rett nedenfor oss), men vendte snuten innover dalen etterhvert. Sysselmannen holdt øye med bjørnen som loka rundt i dalen til halv 3. 

På vei opp ryggen. foto: Tommy

 Vi toppet ut på Hiorthfjellet klokken ett, etter å ha revurdert nedkjøringsplanen en fir-fem ganger. Rennen vi først hadde planlagt å kjøre var uaktuell pga for lite snø, og det samme gjalt de 3 nest beste alternativene. Jeg og Tommster bestemmer oss for å sjekke ut rennene på sørvestsiden av bollen i håp om at snøen skal være bedre der enn på det avblåste østfacet og mindre deponert enn midt i bollen. Litt uvant å kjøre renne med halvladd våpen og må rigge om litt på ABS’n for å unngå å slå neddi. Snøen er fin helt ned til utgangen og renna er rett og fin med jevn 35 graders helning. Snøen i resten av bollen er hard, men byr på fin kjøring ned til hiorthkaia. 

Tommy i solnedgang

Vi Seler opp bak Steintor og freser tilbake mot Longyearbyen. Stopper innom nordpolet for å fylle opp skutern med 10kroners birra, låner kjøkkengardinet på brakka, og like etter ankommer de 4.vise menn det store utkledningsballet på UNIS. Steintor legger linja og viser hvordan drinker kjøpes i mugger og ikke glass på svalbard. 

Tommy passer skuter mens gutta årner birra

Har skrapt sammen en liten filmsnutt med dårlig lyd som kan sees her:

Hiorthfjellet 904m, Svalbard from Sigurd Løvfall on Vimeo.

Storskaret, Allmannsberget, Oppdal

I tråd med Sætras oppfordring om at turplanlegging kun skal inneholde avreise tidspunkt ble det bestemt at Tommy, Sigurd og Sætra skulle kjøre klokken 07.30 den 3 februar, destinasjon uvisst.

Tommy gjør fjellet penere

Jeg hadde lagt en slu plan om å overtale gutta til å bli med å titte på storskaret på allmannsberget, men Sætra kom meg i forkjøpet og ymtet frempå om sikker beta ang gode forhold i storskaret. 2 timer etterpå var fellene på og jeg og Sætra hang annpustene etter vår danske kjekkas med guidebuksene. Det gikk med rundt en time før vi var ved utgangen av renna og byttet ski for stegjern.

Føre-betaen viste seg å være utdatert og gårsdagens mildvær hadde i kombinasjon med dagens minusgrader gjort snøen om til panser-skare. Den evig positive dansken slår fast at skredfaren er minimal, og setter fart opp renna i fin ueli steck stil. 

På vei opp

Storskaret viser seg å være en god del lengre enn den nordre renna (~600 høydemeter i selve renna), men stegjerna sitter godt i panser-skaren og vi topper ut i kuling og fin utsikt over Oppdal. Kjører en kort teknisk på toppen før det bærer nedover igjen.

Panserskaren ligger stram over toppartiet, og der og da er jeg ganske glad for at alle "Oppdal-skrønene" om 50 grader i toppen er relativt sterkt overdrevet. Renna er vedvarene 40 i topppartiet, muligens noe mer enkelte steder, men til gjengjeld veldig smal (ned mot 2.5 meter tidvis) og endel steinete. Det er med andre ord ingen grunn til å falle selv om eksponeringen er moderat.

Halveis nede åpner  renna seg og det blir mulig å slippe på litt mer. Snøen er fortsatt ikke noe å skrive hjem om og der hvor det er snø, ligger den pakket i små hauger.

I utløpssonen av renna får vi plutselig fin snø og får et par sprut-svinger før det er tilbake på gjennomslagsføre gjennom skogen. 

Storskaret er en fin renne med vedvarene 40 grader helning, trange passasjer og åpne felter som slynger seg ca 600 høydemeter ned fra toppen av allmannsberget. Renna er ikke synlig fra selve sentrum, men sees godt hvis man kjører litt utover retning drivdalen.

Sjekk ut filmen fra turen:

Oppdalspudder 30 Januar

På tross av gratis fatøl og god stemning hos Tommy forgje lørdag ble kvelden avsluttet tidlig. Avreise ble satt fra Trondheim kl 0800, og i oppdal ventet 20ish cm nysnø og godt selskap. Ble mest kjæøring i Hovden og Ådalen, og det var mange om beinet. Sjekk ut video:

Oppdals pudder søndag 30 januar from Sigurd Løvfall on Vimeo.

Rennekjøring fra Allmannberget

Nordre renne

Couloir'n på hjemmebane i Oppdal

Etter å nøye ha vurdert de forskjellige alternativene for dagen; Skifermuseum, Vilde-vogn mekking eller topptur ble det avgjort at søndagsturen skulle gå til allmannsberget, pga av dårlig vær på fjellet. En fin liten topp rett ved Oppdal sentrum og da kunne vi også få gjort litt research på de to rennene som går ned forsiden.

Tynn snø, lett skog og fine folk

Etter noe routefinding (via skyttebanen i Oppdal) og med gode tips fra lokalbefolkningen, som forøvrig mente det var litt i overkant med ABS, fullface og fatskiis i langrennsløypa, tuslet vi oppover lyngen med feller på. Et stykke opp i lia fikk vi øye på den nordligste og korteste av de 2 rennene og bestemte oss for å sjekke den ut nærere. Jeg og Ems skilte lag fra jentene og tasset opp. En del skred derbis i bunn av rennen så vi gravde en spadeprøve og fant ut at et stabiliserende skarelag 20 cm nede virket stabilt nok i selve renna. Smalt skia på sekken og tuslet oppover. Selve renna smalner til oppover,og er vel

Spadeprøve

kanskje 2 meter på det smaleste. Den er aldri særlig bratt, og er vel aldri over 40, men mindre man regner med de stedene man må droppe. Ble relativt dårlig med snø etterhvert, og vi merket at dette er nok vårskitur. Vi kom oss ikke helt til toppen, da en relativt stor stein, 2-4 meter sperret veien. kjøringen over steinen var slak og med mye stein og landingen var ikke no særlig. Vi bestemte oss for å snu her, selv om det nok bare var 50 meter igjen til toppen. Tar heller hele renna når den har fått mer snø.

EMS på cruxet

Det var generelt god stemning og årets første renne skulle innvies med Erlings nye Prior splitboard og mine nye Couloir ski. Skia er lagd for rennekjøring og fleksen i skia gjør at den er lett å ta hoppsvinger meg. Den er ikke fullt stiv nok til den værste skaren, men storkoste seg i 10 cm styresnø ned den smale couloiren. Her hørte den hjemme. Det blir definitivt mer rennekjøring på den skia. Vi fant igjen jentene i skogen og etter litt routefinding fant vi å igjen bila..



                    Sjekk ut filmen:

Freeride i Oppdal

Fortsetter å teste og bli kjent med brattkjøringsskia fra Movement før svalbard, men har foreløpig blitt særdeles lite brattkjøring. Helgen 21-23 januar kom det en liten dump i Oppdal, og fikk drukna toppturplankene i anlegget. Skia er nok litt for smal for de største dumpene, men overasket positivt på vekslene vind-avsatt/avblåst føre. Desverre var været nokså lunkent så ingen av fjellheisene var åpne. Fikk likevel en del fin skogskjøring.. sjekk ut video:

Første helg i Oppdal

Dro avgårde til Oppdal helgen 14-16 januar for å avlegge Vogna Vilde et besøk og for å teste brattkjøringsskia "couloir" fra Movement. Desverre ble det heller dårlig med brattkjøring, men fikk til en topptur til Okla i moderat vær og føre på lørdag, turleder Sara B holder humøret oppe i kjent folkhøgskole stil. 

Nedkjøringen langs storbekken følger morsomt terreng, men flatt lys og gjensomslagsskare gjør at turen ikke blir det helt store. Etter en kort men effektiv sjåfø-utvelgesesprossess (førstemann til å jekke birra) blir det afterski med høy partyfaktor i bilen hjem.  Stopper innom en hytte i vangslia å koker en grændis i lånt mikro, før dagen avsluttes med lun stemning i Vilde. På søndag er det duket for Bli-kjent-freeride session i Oppdal på Søndag med ems, og konklusjonen er enkel: Oppdal got potential! Couloiren viser seg som en allsidig ski,  God og lett til toppturbruk og leken nok til heisbasert freeride.

Toreskyrkja NE Face - First descent

Skal man måle ut fra sesongens andre skidag og første topptur bør 2011 bli en bra sessong! Under en langrennstur med familien julaften fikk jeg øye på NE facet på Toreskyrkja på andre siden av dalen, og var overrasket over hvor mye snø som lå der. Fjellvett regel nr 11 sier jo som kjent; "if it holds snow, it can be skied". Min far var imdlertid uenig; "Kjøre Toreskyrkja, næh, Det E jo bærre stup" Kartet ga imdlertid en snitthelning på ca 45 grader og i mine øyne var det nok hvite flekker til at det måtte være kjørbart såfremt det fantes en linje hele veien ned. 1 juledag la jeg og Gaute ut på recon-tur rundt fjellet med langrennski og kamera. -25 og noe trekk over djuptjønn gjorde at det ble en relativt fysen tur, men konklusjonen var klar: 2 tydelige linjer ned NE Facet. En som følger et hylleparti og er lite eksponert og en linje som nok er noe mer krevende og eksponert. 

Til min mors lunke entusiasme staket Gaute og jeg oss nedover skiløypa med hodelykt, ABS, fullface og telemarkski lenge før soloppgang 2 juledag. Så mye for julefreden. 3 timer senere bikket vi skaret ved djuptjønn og så NE facet ligge badet i blodrød morgensol. Her var det slutt på snøen og det var bare å skru på stegjern og psyken. En time senere var vi på toppen og hadde etter all sannsynlighet unnagjort den første vinterbestigningen av denne linjen. Med moderat kuling på toppen var ingen gira på lunch, så vi bare peiset på nedover. Den lille snøen som var lå fint, og noen steder var det faktisk base, likevel slapp det litt i den vindtransporterte nysnøen som slaggvis var avsatt på skaren. Ikke akkurat topp forhold, men ikke noe å klage på en gjennomsnittlig snøfattig desember. Noe eksponering var det, men hele linja føltes trygg og spesielt bratt var det heller ikke da linja følger et hylleparti, så graden ble satt til 4.1. Den gjenstående linjen er nok noe vassere.

Gaute innfører Treklatring på Recon tur 1 juledag. 

Alpin start 2. juledag

Morgensol over djuptjønn. Toreskyrkja opp til høyre

På vei opp i fin desember morgen

På vei opp

Fin nedkjøring på slutten

Får til og med litt luft på vei ned

Linja ned fra toppen. Første bit sees ikke fra denne vinkelen da  linja går bak kanten. Den andre linjen følger fallinjen mer rett venstre over det svarte partiet.

Isklatring 2010

Jeg og Gaute dro til Rjukan for å teste ut Norges Is-mekka på tampen av adventstiden. På tross av tidvis snøstorm og tempraturer ned mot -25 fikk vi 4 dager med prima isklatring. sjekk ut bildene:

 2 standplass på "Toppen på Toppen"

 God stemning i finvær på første standplass på Fabrikkfossen

 Gaute på Ozzimossis

 Ozzimossis

Innsteget til Fabrikkfossen i fiiiin-vær

Ozzimossis