Nissedal

Arbeidsledig og hjemløs en blåmandag i mars. Såvidt rukket å tørke superundertøyet fra helgas Vosse-kalas før rastløsheten setter inn. Alt for lenge til torsdagens Romsdalstur med "the weekend warriors" fra Trondheim. Global oppvarming har voldtatt restene av isklatresesongen. What to do? Jeg ringer en venn. En arbeidsledig en. Min kompis Miles fra New Zealand har et avslappet forhold til jobb og husvær, dog en heller serriøs tilnærming til klatring. "tur?" spør jeg. "okay" sier Miles. Team Unemployed international skal på tur. Dårlig vær i høyfjellet og generell skepsis mot sportsklatring gjør at destinasjonen blir Nissedal. En uke etter at Ems og jeg børna gjennom seljord gjentar historien seg, denne gangen med færre douchbags, mer tauverk og skitpreik på fremmedspråk.

Team Unemployd international hits the road

Ankommer Bremlandsfjellet i god tid og går Harry Pothead, (6-), et fullbolta friksjonssva som krever mye smøring. Bra vær og god stemning en tirsdag ettermiddag. Semi Alpin start onsdag morgen. Nå skal Hægefjell til pers. Vi har sett oss ut "Mot Sola", 9 taulengder med klatring på 5+ og 6- tallet. Problemet er at veien inn til hægefjell ikke er brøyta de siste 7.5 km. Et internasjonalt team av ingeniører har kommet opp med en genial og enkel løsning: langrenn-ski. Stusser riktignok litt over at det ikke er noe snø på veien når vi ankommer. Neivel, legger igjen skia i bilen og småløper oppover veien. Etter 6 km med småjogging i approach-sko spør miles litt forsiktig: "shouldn´t there be like a 1000meter granite dome around here somewhere?" neinei, beroliger jeg, og forklarer: I norge er det ofte sånn. "we call it a luretopp" sier jeg. Du ser ikke toppen før du er rett ved. "hmm, okay". Miles skjønner.

Et vannkraftmagasin i pluss, en 1000 meter granittklippe i manko. Pokker

Ved enden av veien finner vi en 30 meter høy platedam, et enormt nedtappet vannkraftmagasin, en arbeidsbrakke og ingen 1000meter granitt klippe. Banning på norsk og engelsk. 6 km pakningsløp følger. Ankommer bilen kl 11 med blødene tær. Lavmælt kjøretur. Endelig. Skiltet mot Hægefjell, woho! Stemning i bilen. Miles feirer med nz dubstep på stereo. Her er det snø. Det smøres godt med klister, her skal kornsnø, grus, granbar og all mulig annen faenskap sitte. Miles er førnøyd, han har nemelig gått 9 ganger på langrenn i sitt liv. Vi føler oss som reneste team Nortug der vi stabber innover med 20 kg klatreutstyr og klister-kladder under skia. Dumper skia og en sekk ved sommerparkeringen og racker opp.

Endelig finner vi fjellet. Ser større ut i virkeligheten enn i førern.

"Mot Sola" er våt. Skikkelig våt. Nytt møte. Retorisk spørsmål oppstår: "Hvis du vet det blir en epic, og likevel går på, er det da en epic? Eller er man bare dum"? Nødløsning blir å gå "Via Lara" løpende. 45 minutter med snøkaving følger før vi er ved innsteget. Via Lara er våt. Veldig våt. Det er en bekk. Positiv holdning råder. Det er bra, da blir det litt spennende mener Miles. Vi må bytte over racket to ganger og går de 7 lengdene som 3.

Jeg sikrer Miles og nyter sola

På toppen skjønner vi hvor alt vannet kommer fra. En enorm kollapset skavl ligger på svaet og svetter i sola. Rappellerer ned naboruta "agent orange". 3 Taulenger og 2.5 time opp, 8 rapeller og 3 timer ned. Miles er misfornøyd med at langrensskoa er så dårlige å rappelere med. Jeg prøver å forklarer at denne lagrennsturen ikke nødvendigvis er representabel for Norsk lagrennsport. Rekker frem til skia rett før det bli mørkt. Speider etter elg med hodelykt på vei tilbake til bilen. Er masse elg i Norge forklarer jeg, men de sover nok nå. "Okay", sier Miles og tror ikke på meg. Bra tur på tross av mangel på elg, luretopp og fucking lagrennboots.